Bris - Brist /  Breeze - Flaw

Åker - Måker  / Field - Gulls

Enke - Senke / Widow - Lower/sink

Make - Smake / Spouse - Taste

Blest - Lest / Small Storm/Gust - Read (past)

Rak - Rake / Straight - Rake

Bark - Barsk / Bark - Tough 

Slave - Lave / Slave - Fall (profusely - for snow)

Serk - Snerk / Undercoat - Skin (milk)

Råte - Åte / Rot - Bait

Vik - Vike / Bay - Retreat, lay off, give way

Ord - Or / Word - Alder

Vern - Kvern / Protection - Mill

 

Det blåser. Brisen stryker først over åkerens aks som en enke kjærtegner det visne håret til sin døde make. Så øker den i styrke, fra vind til blest, slik at selv de rake ortrærne ved kysten begynner å skjelve i barken. Hun står ved klippekanten, en trell, en slave, serken hennes brukt av så mange tidligere navnløse skjebner at nederkanten har begynt å lukte svakt av råte. Hun ser ned mot viken, hun ser etter skipet, mumler usammenhengende for seg selv, halvglemte ord fra et annet språk, et annet liv. Som en besvergelse, et vernmot det hun frykter skal komme.

 

Lyden av klagende måker skjærer igjennom stormsuset. Skipet kommer til syne med helspente seil. Han er om bord, barsk mine, stram som en rake, ubøyelig som alltid. Alt er underlagt ham. Det er hans styrke. Det er hans brist. Han prøver å senke skjæret med blikket, tvinge stein til å vike. Men hardt møter hardt, og tauverk og bord blir til korn for havets kvern.

 

Han forsvinner, hodet dukker under skummets snerk. Måkene stilner, sirkler rundt vraket, venter som om de har lest tegn hun ikke kan tyde. Med dem stilner vinden. Hun bøyer seg ned, over kanten. Sprukne tønner er åte for mengder av fisk. 

 

Hun har bitt seg i tungen. Det smaker frihet. Himmelen sukker. Det laver av sne. 

 

...

 

The wind is blowing. The breeze gently stirs the heads of grain on the field just like a widow caressing the withered hair of her dead spouse. Then it picks up its pace, gusts increasing in strength. Even the straightalder trees by the coast are shaken to the core, their bark shivering. She stands by the cliff’s edge, a thrall, a slave, her undercoat used by so many previous nameless fates that the lower hem has begun to smell faintly of rot. She looks down towards the bay, she looks for the ship, mumbling incoherently to herself, half-forgotten words from another tongue, another life. Like a spell, a protection against what she fears is at hand.

 

The sound of complaining gulls cuts through the storm. The ship appears with billowing sails. He is onboard, tough, straight as a rake, unbending as always. Everything is his to command. That is his strength. That is his flaw. He tries to sink the crags before him with his eyes, force stone to give way. But to no avail. Wood meets rock, and frayed rope and planks become pieces of grain for the mill of the sea.

 

He disappears, head ducking under the frothy skin of the surface. The gulls grow silent, circling the wreck, waiting as if they have read signs she cannot see. As they abate, so does the wind. She bends down, over the edge. Broken barrels are bait for a barrage of fish. 

 

She has bitten her tongue. It tastes of freedom. A sigh from the sky. Snow starts to fall.